Høyesterett avklarer når daglige leder, styreleder og styremedlemmer kan holdes personlig ansvarlig for at
selskapet ikke kan betale sine leverandører.
Ved avslutningen av 2017 avsa Høyesterett en dom om når ledelsen i et aksjeselskap plikter å informere leverandørene om selskapets økonomiske situasjon. Avgjørelsen har stor betydning for leverandørenes muligheter til å kreve erstatning fra bl.a. daglig leder, styreleder og styremedlemmer for manglende betaling fra aksjeselskapet. Daglig leder ble i lagmannsretten dømt til å betale kr. 750 000,- i erstatning. Høyesterett forkastet anken fra daglig leder. Det avgjørende var at selskapets regnskaps- og rapporterings-rutiner var for dårlige.
Det klare utgangspunkt er at det bare er selskapet som kan gjøres ansvarlig for å gjøre opp for leveranser. Går selskapet konkurs og leverandørene ikke får oppgjør, står leverandørene igjen med tapet om ikke dette er dekket ved garantier el. lignende. Det finnes imidlertid situasjoner hvor leverandøren kan holde styret/ledelsen i selskapet erstatningsrettslig ansvarlig. Samlet omtales dette som styreansvaret.
En gjennomgang av styreansvarssaker publisert i lovdata fra 2000 til 2014 viser en stadig økende frekvens av slike saker. Mer enn 50 % av sakene er fra de siste 4 år av perioden. I tingretten ble styret dømt til å betale erstatning i 81,5 % av saken, og i lagmannsretten ble styret dømt i 50,8 % av sakene[1]. I tillegg til en økende frekvens av saker så viser tallene at mulighetene for å nå frem med kravet absolutt er til stede.
Styreansvar kan være aktuelt ved brudd på lovpålagte plikter. Typiske tilfeller vil være brudd på krav til forsvarlig egenkapital, brudd på handleplikt ved tapt egenkapital og brudd på krav om forsvarlig organisering av virksomheten. I tillegg til dette vil også brudd på plikten til alminnelig aktsomhet kunne medføre erstatningsplikt.
I den aktuelle høyesteretssaken hadde en leverandør levert og installert utstyr på kreditt til et skipsverft frem til verftet gikk konkurs. Leverandøren reiste erstatningskrav mot verftets daglige leder for faktura som ikke ble betalt.
Høyesterett uttaler at det som utgangspunkt foreligger en lojalitetsplikt mellom kontraktsparter som innebærer at et insolvent selskap som mottar nye leveranser på kreditt, forventes å gjøre medkontrahenten oppmerksom på at en ikke regner med å kunne gjøre opp for de nye leveransene ved forfall.
Samtidig viser Høyesterett til at brudd på denne lojalitetsplikten ikke alltid vil medføre erstatningsansvar, eventuelt at ansvaret reduseres. Ledelsen i et aksjeselskap settes under et utfordrende krysspress ved økonomiske vanskeligheter. Hensynet til kreditorene kan tilsi at ledelsen kaster kortene for å avverge ytterligere tap. For aksjeeierne, ansatte, samarbeidspartnere, lokalsamfunnet og samfunnsøkonomien, vil det imidlertid kunne være om å gjøre at ledelsen kan fortsette å arbeide for å få bedriften over kneiken og sikre fortsatt drift. Løser det seg, vil dette også komme kreditorfellesskapet til gode.
De kryssende interessene tilsier at kravene til forsvarlig handlemåte må avstemmes mot den vanskelige situasjonen som ledelsen befinner seg i. Høyesterett peker her på tre forhold som står sentralt i denne vurderingen.
For det første vil aktsomhetsnormen gi ledelsen et visst strategisk arbeidsrom utover det den kontraktsrettslige lojalitetsplikten isolert betraktet kan tilsi, også til å arbeide for å redde virksomheten.
For det andre vil det under ordinære forhold ikke være aktuelt med personlig ansvar så lenge ledelsen på et forsvarlig avklart grunnlag bygget på at selskapet var solvent.
For det tredje bør ledelsen kunne arbeide aktivt og lojalt mot å redde selskapet der det er en realistisk mulighet for dette. Dette gjelder selv om selskapet i utgangpunktet var insolvent under forutsetning at ledelsen kastet kortene innen rimelig tid.
Høyesterett konkluderte med at daglig leder var erstatningsrettslig ansvarlig i saken. Det ble lagt avgjørende vekt på at selskapets regnskaps- og rapporteringsrutiner var svært mangelfulle. Daglig leder var således skyldig i brudd på plikten til å sørge for tilfredsstillende regnskaps- og rapporteringsrutiner (aksjeloven § 6-14). Dette pliktbruddet «satte i neste omgang ham og den øvrige ledelsen ut av stand til å forvalte selskapets interesser på en forsvarlig måte, og gjorde det i realiteten umulig for dem å ivareta hensynet til selskapets kreditorer».
[1] Undersøkelsen er utført av advokatene Per Ristvedt og Ingvald Falch
