ARTIKKELSERIE: Finansavtaleloven renoveres

Del 1: Bakgrunn for ny finansavtalelov

Finansavtaleloven står overfor en storstilt renovering. Et snart 20 år gammelt regelverk skal utbedres for å være i stand til å håndtere dagens utfordringer i finanssektoren. Renoveringen er nødvendig for å implementere EU-direktivene om betalingstjenester (PSD2), kontoavtaler og boliglån. Når departementet først har tatt frem verktøy og satt opp stillaset så har en samtidig benyttet anledningen til å foreta flere endringer ut over det direktivene forutsetter. Lovforslaget som ble sendt på høring gir en meget sterk beskyttelse til forbrukere, og ikke uventet har forbrukermyndighetene har omfavnet forslaget. Finansnæringen har på sin side gitt uttrykk for stor misnøye med forslaget gjennom et historisk langt høringssvar fra Finans Norge.

I denne artikkelserien skal vi se på flere sentrale områder hvor det er foreslått endringer. Vi skal se på hvilke utfordringer som foreligger i dag, hvilke endringer som er foreslått og hvilke konsekvenser dette kan få. I denne første artikkelen vil du få et historisk tilbakeblikk på hvordan 80-årenes finanspolitikk førte til et behov for en finansavtalelov, og hvordan denne loven har utviklet seg frem til dagens forslag om ny finansavtalelov.

Kritikken av manglende lovregulering på 80-tallet

Fra 1984 til 1988 ble den tidligere reguleringen av finansnæringen avviklet. I samme tidsrom ble det imidlertid ikke foretatt noen endring av lavrentepolitikken som var ført i hele etterkrigstiden. Dette innebar et stort handlingsrom for finansnæringen og sammen med en rekke andre faktorer fikk dette utslag i en voldsom utlånsøkning. Bankenes kredittrisiko økte dramatisk og det samme gjorde næringslivets og privates finansielle sårbarhet.

I 1985 og 1986 falt oljeprisen som bidro til en økende uro. Eiendomsmarkedet fulgte opp med kraftig fall og aksjemarkedet stupte høsten 1987. Som en konsekvens kom det innstramminger i finanspolitikken med renteøkning. Dette resulterte i betydelige betalingsproblemer for en rekke næringsdrivende og private. I årene 1987 til 1993 bokførte norske banker tap på hele 76 milliarder kroner. Konjunkturbunnen ble nådd i 1992, og var den klart dypeste etter krigen.

Kritikken i etterkant av bankkrisen pekte på dårlig bankledelse, at det ble operert med urimelige og ensidige avtalevilkår, samt at det var manglende lovregulering av låntaker og kausjonistens rettigheter.

Stort behov for regulering

Bankklagenemnda ble opprettet i 1988 og sakene som ble mottatt viste det var behov for en lovregulering av sivilrettslige sider ved banktjenester, og behov for mer balanserte og forbrukerbeskyttende lovregler. I tillegg var det ønskelig med en nærmere regulering av banktjenester og rettslige forhold knyttet til betalings- og kredittkort.

10 år med kommisjonsarbeid

Banklovkommisjonen ble opprettet i 1990 med 17 medlemmer for å foreta en modernisering, samordning og revisjon av den gjeldende finanslovgivningen. Kommisjonen skulle særlig se behovet for å beskytte forbrukernes interesser i avtaler om banktjenester.

Kommisjonen ble ledet av professor ved det juridiske fakultet i Oslo Erling Selvig. For øvrig bestod kommisjonen av medlemmer med bakgrunn fra finansnæringen og dennes interesseorganisasjoner, forbrukerinteresseorganisasjoner og offentlige instanser.

Finansavtaleloven ble vedtatt i 1999, og trådte i kraft 1. juni 2000. En samlet lov om finansavtaler og finansoppdrag representerte en nyskapning, som hadde interesse også utenfor Norge.

Stortinget går imot kommisjonen og departementet

Ett av flere områder som ble nærmere utredet av banklovkommisjonen var om en skulle lovfeste en plikt til å fraråde kreditt der kunden ikke hadde gode nok forutsetninger til gå inn på en slik avtale. Flertallet i Banklovkommisjonen med 12 stemmer var imidlertid imot en slik ordning og reguleringen ble dermed ikke anbefalt.

Kommisjonens arbeid ble sendt videre til departementet som kom til samme konklusjon som kommisjonens flertall, lovregulering av frarådingsplikten ble ikke anbefalt. Dette ble begrunnet med at en slik plikt ville virke konfliktskapende, samt at reguleringen var unødvendig fordi bankene i den tenkte situasjon helt enkelt ikke ville gi lån på grunn av egen risiko.

I Stortinget vant likevel forslaget om en frarådingsplikt frem og Stortingskomiteens saksordfører skrev i forbindelse med lovvedtaket en aviskronikk med overskriften «Bankene skal temmes». Signalet var at frarådingsplikten var en del av temmingen ved at bankene ble pålagt et større ansvar enn tidligere. Slik ble det til at frarådingsplikten ble lovregulert ved finansavtaleloven av 2000.

Veien blir til mens man går

Etter loven ble vedtatt så kom det naturlig nok en rekke praktiske spørsmål. Hvor langt strakk denne frarådingsplikten seg? At verken kommisjonen eller departementet hadde støttet forslaget viste seg å innebære at det ikke var foretatt en tilstrekkelig konsekvensutredning. Næringen ble dermed i stor grad overlatt til å la veien bli til mens man gikk. Dette førte til stor grad av uforutsigbarhet på et område der en normalt ønsker stor grad av forutsigbarhet.

Et lovverk forut for sin tid

At Stortinget hadde vedtatt et moderne lovverk fikk samtidig flere positive utslag. På 2000-tallet og frem til i dag så vedtok EU en rekke direktiver som endret den internasjonale reguleringen på området. Dette omfattet direktiver om angrerett, klageorganer, kredittavtaler og betalingssystemer. Finansavtalens moderne form gjorde imidlertid at det kun var nødvendig med mindre endringer for å tilpasse finansavtaleloven til disse direktivene.

Gjentar historien seg?

Når finansavtalen nå skal renoveres så er det grunn til å se hen til tidligere erfaringer. Tilbakemeldingen fra finansnæringen etter første høringsrunde var ikke til å misforstå. Det er ikke ønskelig at man foretar drastiske endringer uten at dette blir nøye konsekvensutredet. Finansnæringen ønsker ikke at en havner i en situasjon med uforutsigbarhet der veien blir til mens man går. Når finansavtaleloven nå skal renoveres så er det viktig at det kvalitetssikres at endringene og dets ringvirkninger møter dagens utfordringer både i teori og praksis.

Relaterte kurs

Ny finansavtalelov i praksis

I løpet av 2018 skal det vedtas en ny finansavtalelov. Dette betyr skjerpede krav til tjenester og avtaler som finansnæringen tilbyr sine kunder. Lovarbeidet har vekket bekymring hos kredittselskapene og begeistring hos forbrukermyndighetene. Men hva er de viktigste endringene og konsekvensene av lovforslaget?

Advokatfirma Kontrakt følger prosessen med ny finansavtalelov tett. Vil dere ha siste nytt om hva som skjer innen lovregulering i finansverdenen, ser vi frem til å holde det nye kurset «Ny finansavtalelov i praksis» hos dere.

For bestilling av kurs, send en henvendelse til:

post@kontraktadvokat.no